Om traumer, angst og depresjon

Når vi opplever vonde, uforståelige og sterkt truende hendelser slik at det skaper traumer, kan det sette det seg emosjonelt i bakhodet som beredskap i lang tid etter at faren er over. Man kan si at dette blir en normal måte å beskytte seg på fremover på grunn av en unormal situasjon. Traumereaksjoner styres av primitive fryktbaserte strukturer som samarbeider med kroppen for å overleve og beskytte oss selv videre. I situasjonen velges lynraskt en måte å overleve mentalt: flykte/unngå, eller slåss og kjempe mot, eller fortrenge og numme ut. 

Når man er utenfor fare, er det tid for å bearbeide, for eksempel fortelle det til noen. Men det kan føles sterkt ubehagelig, kanskje umulig og man vil ofte unngå å fortelle andre om noe som er ubehagelig, iallefall hvis man ikke har personer i nærheten som er oppmerksomme nok eller er til å stole på. Man kan ha prøvd å fortelle til noen uten å lykkes med å nå frem, og da er det lett å gi opp slik at man i stedet går med det alene. Hvis man må skyve det bort, kan det skape uro, sinne eller tristhet på lengre sikt. Traumer er gjerne noe som har satt seg fast som skremmende, vanskelig å tenke på, uforståelig, skamfullt og uten språk, men som krever mye krefter for å holde nede på sikt. Det kan ta mange år før man modnes til å tåle å se på det.

Jeg jobber mye med hvordan mennesker kan klare å komme over traumehendelser, f.eks etter ulykker, vold eller seksuelle overgrep, mobbing eller andre sterkt negative emosjonelle erfaringer som har satt spor. 

Jeg legger gjerne opp et løp der vi før behandling av selve traumehendelsene, identifiserer og mestrer traumereaksjonene bedre i hverdagen slik at man skal kjenne deg tryggere. Særlig er dette viktig å gjøre parallelt ved alvorlige traumer som ved posttraumatisk stresslidelse (PTSD og kompleks PTSD).

Metoden EMDR er en anerkjent måte å behandle PTSD (se mer om EMDR under metoder i sidebaren).