I et terapirom får man anledning til å utforske tanker og følelser og egne reaksjoner og handlemåter, og lete etter nye innfallsvinkler til et problem hvor man står fast. Vanskelige følelser eller forvirrende behov er noe man kan få anledning til å undersøke nærmere. Ofte har vi verken tid i hverdagen eller erfaring til å kjenne etter og tenke etter, og det kan være godt å sette av tid og ha noen å snakke med. Og det skal være trygt å snakke med noen om følelser, tanker, behov. 

Noen ganger kan følelser ha stor relevans i forhold til å fortelle deg om behovene dine i det livet du lever eller ønsker å leve. Følelser kan gi deg en retning om du er forvirret og fortelle deg hvilken vei du skal gå, om du lytter til dem. De er verdt å utforske innenfor trygge rammer. De kan også få deg til å reflektere over hvilke måter du har funnet det nødvendig å beskytte deg tidligere i livet. Og hva er følelser? Negative følelser, hvorfor er de der? Hvorfor blir du plaget av dem? Finnes det en mening med å være så plaget av dem? Det virker ofte meningsløst. Vonde følelser oppleves for mange som en fiende eller som å være i et fengsel. Man kan både bli oppgitt over seg selv, andre og selve livet når man ikke forstår. Men slike spørsmål er det mange som spør seg. Det kan også være nyttig å se på spørsmålet om når vi skal ta ubehagelige følelser på alvor og når vi ikke trenger det. Noen ganger kan man bak angst og depresjonsplager finne at det bare handler om egne behov som trenger oppmerksomhet for å fremme egen utvikling i livet. Kanskje ligger det til og med kunnskap gjemt bak følelser som kan brukes til å utvikle oss, bli sterkere eller komme tilbake til oss selv.

Siden følelser i så stor grad styrer tanker og handlinger, vil det være lurt å tenke gjennom hvilke emosjonelle lærdommer vi har med oss fra vårt liv. De fleste mennesker opplever vanskelige ting i løpet av et liv. Det styrer oss typisk videre på måter vi ikke er klar over fordi vi har tilpasset oss underveis uten å tenke om det. Vi kan lett begynne å bebreide oss selv hvis vi reagerer irrasjonelt og tilsynelatende uten grunn. Å gi mening til hvordan en frykt styrer oss, men også beskytter oss, eller beskytter oss feil, kan i seg selv forandre bildet. Kanskje kan symptomer og plager avta når du gir dette oppmerksomhet slik at du kan se deg selv i en ny sammenheng.

I terapi kan man utforske veiene ut av fastlåsthet. Ønsker, behov og blokkerte drømmer kan vise vei. Aha opplevelser kan dukke opp, løsninger kan også komme av seg selv mens vi berører selvet problemet. Hele prosessen er et emosjonelt arbeid med deg selv. Vi kan gjennom å se på hva vi er redde for i dag og bakover i tid, lære hva vi trenger i stedet fremover i tid, hva vi egentlig vil, drømmer om og har behov for. Komme tilbake til oss selv. Finne en retning som gir oss roen tilbake. 

Selvmedfølelse - hva er det? Det er ikke selvmedlidenhet, det er ikke å synes synd på seg selv preget av håpøshet. Selvmedfølelse er å ha et sterkt, ydmykt og varmt hjerte for seg selv når noe skjærer seg for deg. Du kan lære en omsorg for deg selv, vise deg selv forståelse for noe trist som hendte, slik du dypest sett ønsker å bli varmt støttet av andre du stoler på.

I terapi kan et mål være å finne tilbake til seg selv og sin egen styrke. Mange lener seg i alt for stor grad til at dette skal gis oss fra andre. Når vi lærer oss selvmedfølelse, lærer vi at dette starter i vårt eget hjerte for oss selv og det vi vet om våre egne behov. Hvem vet akkurat hva ditt hjerte trenger bedre enn deg selv egentlig?

Hvis vi kan lære å akseptere oss selv sånn vi er, slutter vi å forstrekke oss i feil retninger som kun gir gnagsår og tapper oss for krefter. Selvaksept og selvmedfølelse kan læres.

Ofte vil det være nyttig å studere hva som karakteriserer vår fungering når vi stresser både fysisk eller mentalt, og hvordan vi kan nedregulere stresset på mer effektive måter.

Hvordan lærer jeg å være så tilstede at det fjerner stress? Og hvordan lærer jeg å ha et varmt og støttende forhold til meg selv, jeg som er så full av selvforakt? spør mange.

Jeg lærer bort en del om vitsen med oppmerksomt nærvær (mindfulness) og selvmedfølelse (self-compassion) som jeg finner at mange har stor nytte av, særlig ved tilstander der man plages av stress, grubling og selvforakt, uro i kroppen, dårlig søvn, depresjon og negative tanker, tankespinn, tankekjør og bekymring. Vi kan ty til disse teknikkene for å gjøre oss bedre i stand til å bedre møte og tåle de psykiske hindringer som står i veien for å handle i tråd med våre verdier og det vi står for.

Poenget er å erfare en annen måte å løse problemer på, en annen måte enn å være avhengig av å bli likt av andre, eller unngå og stikke hodet i sanden, eller å lene oss til stressende problemanalyser, tanker som ikke hjelper oss videre, istedet får oss til gå i ring og bli utslitt av tanker og bli mer stresset. 

Ofte lener vi oss ufrivillig og ubevisst til tankestress fordi vi ikke vet hva alternativet skulle være. Men for å finne roen og energien vi trenger, må vi lete like utenfor oss selv, skru på her-og-nå opplevelsen, og i kroppen, i pusten, skru på sansene som fanger øyeblikket tindrende klart. Det kan læres. Jeg lærer meg for tiden fordypning i Somatic experiencing metoden om hvordan man kan trenes i dette.

Man kan med øving lære seg å observere ubehag, uvisshet og uro med aksept, og uten at det tar makten fra oss. Vi kan oppnå å forholde oss til det som det faktisk er, facts av ro like utenfor oss selv i verden der ute. Du kan best regulere at følelser ikke skrur seg opp ved å lære å tåle bare et lite glimt av ubehag av gangen. Vi kan ofte hjelpe kroppen mest effektivt med kun en liten dose fokus på ubehaget.

Oppmerksomt nærvær er uten forventning, og vi oppnår en nullstilling og ro og tilstedeværelse som åpner opp for å se bedre, få nye ideer og oppdage nyheter og nyanser vi ikke får øye på under stress. Det styrker kreativitet og læring og relasjoner.

Dette er noe man kan øve seg opp til og lære over en periode, og jeg vil lære deg hvordan med øvelser og eksempler slik at du kan skjønne vitsen og merke forskjellen.

Når vi opplever vonde, uforståelige eller sterkt truende hendelser, skaffer vi oss gjerne nye måter å mestre på som er utenfor normalen av oss selv. Vi tilpasser oss ubevisst og automatisk på nye måter. Når det hender oss noe veldig vanskelig og vi står helt alene, mestrer vi det ofte på de beste og eneste måter i en unormal situasjon. 

Men når det blir til fastlåste mønstre av mestring utenfor normalen, og over tid etter at de spesielle utfordringene er over, kan det utvikle seg til symptomer og traumereaksjoner vi ikke forstår fordi vi ikke har fått bearbeidet det som hendte. Traumereaksjoner styres fra normale men primitive, fryktbaserte strukturer i hjernen som samarbeider med kroppen som setter på alarm for å beskytte oss mot lignende farer. I truende situasjoner velger kroppen den beste måten i situasjonen som gjør overlevelse mulig, psykisk eller fysisk: flykte/unngå, eller slåss og kjempe mot, eller fortrenge og numme ut. Men de samme måtene kan også sette seg fast. Det er et mål å se hvor det har satt seg fast og løsne dem. 

Når man er utenfor fare er det tid for å bearbeide, for eksempel søke trygghet og fortelle det til noen. Men det er ikke sikkert det er noen der, eller det kan føles ubehagelig å fortelle andre, eller man er et barn uten ord og uten personer i nærheten som beskytter, er oppmerksomme eller til å stole på. Man kan ha prøvd å åpne seg for noen uten å lykkes med å nå frem, og da er det lett å gi opp. Så bærer man det i stedet alene. Hvis man må skyve noe bort og gjemme det inni seg selv, kan det over tid bli en belastning, skape uro, sinne, selvforakt eller tristhet på lengre sikt som vi ikke lenger forstår årsakene til. Traumer er gjerne noe vi gjemmer bort, eller hopper over å tenke på hvis vi ikke har noen å dele det med. Det kan bli diffust, skremmende, skamfullt og uten språk. På sikt krever det mye krefter å holde det nede. Det kan ta mange år før det tåles å tenke på, men traumer dukker gjerne opp igjen når vi trigges av noe i livet som ligner mye senere. Det er ikke godt å si, men kanskje er det også når vi er blitt mer modne for å se på det?

Jeg jobber mye med hjelp til å komme over traumehendelser, f.eks etter ulykker, overfall, seksuelle overgrep, mobbing eller andre vonde emosjonelle erfaringer som har satt spor. Det finnes også mange typer av erfaringer som kan være smertefulle og sjokkartede selv om de ikke er så åpenbare som dette.

Metoden EMDR er en metode jeg bruker mye for å behandle PTSD (post traumatisk stress lidelse). Les mer om EMDR under metoder i menyen. Andre metoder jeg bruker er er IFS (Internal Family systems), samt flere erfaringsbaserte og emosjonsfokuserte tilnærminger som Koherens terapi og EFT (Emosjonsfokusert terapi).

Jeg legger gjerne opp et løp med først å identifisere og mestre triggere av traumereaksjoner. Dette arbeidet kalles stabiliseringsarbeid og repeteres og gjøres både før og parallelt med traumebearbeidelse. Dette er viktig for å mestre og roe ned traumereaksjoner og kjenne mer trygghet i hverdagen.

Det er naturlig at du også ønsker oversikt om hvordan et traume egentlig er definert, og hvordan vi skiller traumer etter smertefulle enkelthendelser fra det som kalles komplekse traumer. Jeg anbefaler å lese mer om det og gir deg denne linken fra Norsk Psykologforeningen: https://www.psykologforeningen.no/publikum/informasjonsvideoer/videoer-om-psykiske-lidelser/hva-er-traumer-og-traumebehandling